Forbuden frukt

Kort historie om barn og frukt – © Lars Fosdal

I blokka der jeg bodde som åtte-åring, var hele gårdsrommet asfaltert.  Det gikk en betongtunnel fra gaten og inn i gården. Midt i tunnelen var døren inn til vaktmesterboligen, hvor vaktmester Olsen bodde.  Han gikk i grå lagerfrakk, og sørget for at ikke et eneste grønt strå trengte frem gjennom asfalten inne i gården. Det var bare i de regulerte blomsterkassene man kunne finne spor av liv.  Gårdsrommet og sandkassen ble som en ekstra privat liten ørken inne i betonggården.  

Nabohuset var et stort, gult murhus med hage og et hvitt stakittgjerde rundt.  I hagen sto det to epletrær.  Høsten 1972 var et godt år for epler.  Det innerste treet var et vinterepletre, med dyprøde fargekuler som hang inn over den halvannen meter høye muren opp mot nabohagen. Det var allikevel ikke det treet som fenget vår interesse der jeg og mine fire jevnaldrende skolekamerater fra samme oppgang, lekte med biler i sandkassen.  

Over det hvite stakittgjerdet, ut mot gaten, hang grenene fra det store glassepletreet med sine store saftige epler som ropte “Plukk oss!”  Alle barn er lydhøre for den slags oppfordringer!  

Det var bare det at naboen, en gammel mann, voktet treets skatter nøye mot nabolagets barn. Han la nok merke til våre lange blikk mot røde fristelser, der vi gikk forbi på vei til skolen. Han så ganske så streng ut, der han satt i kjøkkenvinduet og drakk kaffen sin, mens han leste i avisen.  Med jevne mellomrom skottet han ut vinduet mot epletreet ved gjerdet.  

De røde og gyldengule fruktene på treet var utilgjengelig på dagtid, så en høstkveld i tusmørket,  snek vi oss langs stakittgjerdet med en plan. Når den gamle mannen ikke satt ved kjøkkenbordet, skulle vi klatre opp på gjerdet og strekke oss etter eplene.  Timing var viktig.  Hva om han skulle dukke opp i vinduet mens vi sanket våre etterlengtede fruktskatter?  

Vi ventet og ventet.  Ble han aldri nødt til å gå på do eller noe?  Da kom øyeblikket.  Den gamle mannen forsvant fra vinduet.  Vi løp til gjerdet og klatret så høyt vi klarte. Vi strakk oss etter epler med den ene hånden, mens vi klamret oss til gjerdet med den andre. Det knaket i epletregrener. Det var en grensesprengende opplevelse å legge hendene rundt ulovlige epler! Vi tok bare et par – tre epler hver, så han ikke skulle merke det.  Med epler i hender og jakkelommer, løp vi tilbake rundt hjørnet og inn i betongtunnelen. Vi satte oss ned med ryggen mot husveggen og satte tennene i fangsten. Hvilken smak! Hvilken glede!  Det blanke fruktkjøttet var saftig og søtt. Fem nybakte syndere smattet høylydt, mens de kniste og lo.  Kuppet vårt hadde lyktes!  Verden var vår!

Det var da vaktmesteren kom ut gjennom den grønne døren midt i tunnelen.  “Hva driver dere med da, gutter?”  Fem gutteslamper satt som lammet, med glinsende kinn og klissete fingre.  “Har dere vært på epleslang?”  Det var ingen vits i å nekte. Vi var tatt med halvspist bevis i hånden.  “Bli med meg. Vi skal hilse på en kar jeg kjenner som heter Gjørvad.  Han er gammel politimann.”  

Det var et nokså blekt og fortutlet fantefølge som toget bak vaktmesteren ut av tunnelen, langs blokken, rundt hjørnet og opp fortauet forbi stakittgjerdet.  En brukket gren lå på fortauet.  Vaktmesteren stoppet, plukket den opp, og snudde seg og så på oss.  Han sa ingenting, men øynene hans var alvorlige.  Noen i flokken snufset.

På trappen til det gule huset ble vi stilt på geledd, før vaktmesteren ringte på døren.  Døren gikk opp, og ut kom den gamle mannen fra vinduet.  Politimannen.  Og vi… vi var epletyver.  Jeg kan ikke snakke for de andre, men jeg så for meg stripete drakt og fotlenke med tung kule.  Eplene lå som et ulmende bål i magen.

Vaktmester Olsen snakket med mannen i døren.  Vi kunne ikke høre hva de snakket om, men de kikket vår vei et par ganger.  Vaktmesteren viste fram den brukne grenen, og politimannen så på hver enkelt av oss.  Øynene hans traff som spydspisser i samvittigheten.  De to mennene trykket hverandre i hånden, og den gamle mannen lukket døren bak seg.  

Vaktmesteren stilte seg midt i trappen over oss og sa med bestemt røst: “I morgen, etter skolen, kommer hver eneste en av dere hit til trappen klokken tre!”  Han fulgte oss hjem til blokken, og sendte oss inn oppgangen med formaning om å gå rett til hjem og tenke gjennom hva vi hadde gjort. Han minnet oss på at han visste hva vi hette og hvor vi bodde.  Jeg sov dårlig den natten.

Neste dag turde vi nesten ikke se på hverandre på skolen.  Vi fryktet hva som ville skje når vi skulle stå til rette for våre ugjerninger.  Vi visste vi ikke hadde annet å gjøre enn å følge oppfordringen til vaktmesteren.  Presis klokken tre stillte vi på trappen til det gule huset.  Den gamle mannen kom ut av døren.  Politikonstabel Gjørvad var kledd i uniform.  Det kom ikke en eneste lyd fra noen av oss.  Han gikk rolig ned trappen og åpnet grinda mot hagen.  Et kort kast på hodet anmodet oss om å komme inn.  Det lille følget av guttunger gikk inn grinda med bøyd nakke.

Rundt glassepletreet sto det to gardintrapper, og inntil treet sto en stige. Under treet lå det noen tomme bæreposer. “Jeg har en passende oppgave til dere, gutter!” – Stemmen til Gjørvad var dyp og kraftig. “Du – du tar stigen.” – Han pekte på meg.  Jeg klatret opp og ventet halvt å se en renneløkke dingle fra den tykkeste greina.  De grå øynene til Politikonstabel Gjørvad holdt blikket mitt fanget.  “Vær nå forsiktig, så du ikke faller ned.  Plukk det du får tak i og gi det til gutten nedenfor, som legger det i bæreposen.  Hvert eneste eple skal ned.  Alle har poser?  Bra!  Vær varsom med treet, slik at ingen flere grener blir skadet!”  Noen snufset igjen.  

Vi arbeidet i taushet.  Jeg klatret og plukket, og sendte eplene ned til gutten ved foten av treet.  De andre byttet på å bruke gardintrappene og plukket rett i hver sin pose.  I løpet av en halvtimes tid, hadde vi snauplukket treet. Det sto elleve bæreposer med epler sto under treet.

Gjørvad hadde båret inn en kasse med epler han selv hadde plukket.  

Vi fikk beskjed om å ta to poser hver, og Gjørvad tok den siste.  Det var, på mer enn en måte, en tung tur tilbake til oppgangen i blokken.  Vi måtte ta pauser underveis, siden epleposene var ganske tunge for små never.  Enda tyngre var det at Gjørvad fulgte oss i uniform.  Gjørvad ringte på hos Vaktmester Olsen, og rakte ham en eplepose.  Olsen satte posen på gulvet i gangen og kom ut.   

Tyngst var det at både Olsen og Gjørvad fulgte oss til trappeoppgangen.  Gjørvad snudde seg og sa “Olsen står her og holder dere med selskap, mens jeg følger hver og enkelt av dere hjem og snakker med foreldrene deres”. Det var en hard dom.  

Han tok med seg en og en. Etasje for etasje.  Siden jeg bodde øverst, ble jeg stående igjen alene.  Olsen kikket på meg og sa “Jeg håper dette har vært en lærerik opplevelse?”  Jeg nikket.  Klumpen i halsen var stor og vanskelig å svelge.  Det var en meget epletung og skyldtung åtte-åring som fulgte Politikonstabel Gjørvad opp til tredje etasje.  Han ringte på døren. 

Mor åpnet, og så først litt forskrekket på politimannen, og deretter enda mer forskrekket på meg.   Hun åpnet munnen og skulle til å si noe, da Gjørvad sa: “Jeg ville bare takke for hjelpen, frue.  Sønnen deres har vært svært flink og hjulpet meg å plukke frukten av glassepletreet i hagen min!  Jeg visste ikke min arme råd for hvordan jeg skulle få av alle eplene, men sønnen deres og kameratene hans har vært til uvurderlig hjelp.  Som takk har jeg sendt med to store poser med epler, slik at de kommer til glede og nytte!  Det er en kjekk kar dette, og det er bra de har oppdratt slik en nevenyttig og hjelpsom ung mann!”  

Jeg vet ikke hvem av oss som gapte høyest, mor eller jeg.  Gjørvad takket nok en gang for hjelpen, og snudde seg og blunket til meg.  “På gjensyn, unge mann, og takk for hjelpen.”  Han skysset meg inn i mors favn med noen ord om at nå måtte han på jobb, og forsvant ned trappen med faste, tunge steg.  Mor ga meg en stor klem, men sant og si husker jeg ikke et ord av hva hun sa.  Jeg husker egentlig bare at glasseplene jeg måtte spise i ukene som kom, ikke smakte like godt som de aller første.

Jeg snakket en del med Gjørvad i årene som fulgte, og hver høst frem til jeg flyttet, var jeg og mine kamerater med og plukket med oss epler hjem.  Den lure gamle mannen hadde bidratt med sitt til at fem eplekjekke unge guttesinn sto imot å slå inn på en eventuell kriminell løpebane.  Glasseplene smakte egentlig helt fortreffelig også når de ikke måtte svelges med skyldfølelse.

Nabohuset står der fortsatt like gult, men stakittgjerdet og glassepletreet er borte, og i blokken er det ikke lenger noen vaktmester.  Men gårdsrommet, som en gang var en ørken, har nå plen – og bak sandkassen står det et morelltre. Et lite skilt festet til støttemuren sier: “Olsens Forbudne Frukter”.  Jeg er sikker på at “forbudte” moreller smaker like vidunderlig som forbudte glassepler.


[Red.Merk: Denne historien har rot i virkeligheten og blokka er Bjørnsons gate 3 på Gjøvik, men ikke alt i dette skriveriet er helt sannferdig ;)]

It’s all downhill from here

It's all downhill from here.
Went for a walk.

After walking up and down from Gaustatoppen (the Gausta Peak) with my wife, I discovered some muscles I didn’t even know I had. Apparently, the down hill trip came as a surprise to them too.

Driving up to the Stavsro Café took about 2.5 hours from home, and we started our hike from the parking area there at approx. 1130 m elevation, and went to the plateau by the tower at approx. 1831 m. The aerial straight line distance is about 3.7 km (2.3 miles), but the path makes some twists and turns, for sure.

Onwards and upwards.

The first part is a well trodden path with a lot of stumbling opportunities, before a relatively steep ridge that leads to what is best described as several millennia worth of stone rubble tossed at random.

A relatively clear path upwards.
Footpath, what footpath?
Hint: Follow the red T’s.

So, needless to say – good footwear is essential if you want to catch the view.

The sun setting behind the peak.

Time used? Well, we were for sure the last people off the mountain that night. We did have enough clothing, water and food, which was a good thing, because the temperature dropped from 23°C to around 11°C as the sun went down and the wind picked up.

The day after.

Instead of driving home, we called the nearby Gaustablikk Høyfjellshotell and asked if they had a spare room. Fortunately, they did, and it included breakfast, so it was a no-brainer. We arrived and checked in and were told that “the room is at the end of that corridor, and two stairs down”. My wife and I looked at each other and groaned. More downhill from there was the last thing we wanted! But, we made it 🙂

I’ve got a new favorite city! Liverpool is a really great place to visit for things to see, things to do, things to…

I’ve got a new favorite city! Liverpool is a really great place to visit for things to see, things to do, things to shop, stuff to eat and drink, and generally having a good time.

The average Scouser turned out to be far more friendly, helpful and hospitable than rumor would have it. It takes some time to attune your ear to the scouse dialect, but I have to say that I now officially love it 🙂 The Liverpudlians are genuinely friendly and helpful, and a pleasure to be about. I’ve been to London many times, but I have never been greeted like we were in Liverpool. A fantastic experience! Perhaps they were reflecting my happiness, but if they were – it was because I had a really great stay in their city 🙂

Even if you aren’t a huge Beatles fan or Football aficionado, Liverpool has much to offer. If you stay away from the handful of posh/touristy traps, living and eating/drinking really is quite affordable. Accommodation can be very reasonably priced in the summer months, if you f.x. find one of the student apartments that are available for renting during the summer, or take in on one of the many other apartment hotels. It seems that late July was the end of the summer sales, and I went home with far more stuff in the luggage than I planned to 🙂

We stayed at CARO Short Stay Parker Street (https://www.booking.com/hotel/gb/parker-street-caro-short-stay-ltd.en-gb.html) and was very happy with that, as it is dab smack in the middle of “downtown”, with shops/restaurants/bars all around, including a large grocery shop next door that was open until midnight.

I am already thinking about another visit to this lovely city!

#travel #vacation #city